RACE RAPPORT IRONMAN 70,3 HAUGESUND

Da har det allerede gått to uker siden halv ironman i Haugesund
og nå får jeg endelig summet meg til å skrive en race rapport.

Jeg sitter igjen med så mange opplevelser og tanker at det er vanskelig å finne ord som beskriver den store dagen. Jeg hadde tross alt drømt om dette i utrolig mange år, og jeg jobbet spesielt hardt mot løpet de siste 5 månedene. Hvordan kan man beskrive en så stor dag? Jeg prøver meg.


Sponset tights fra Salming

Dagene før løpet var jeg skikkelig nervøs.

Familien min bor i Haugesund, så vi dro ned onsdagen før løpet. Med en gang jeg var kommet meg på plass i Haugesund roet nervene seg mange hakk, men jeg kjente fortsatt nervene strømme på med jevne mellomrom. Jeg registrerte meg, hilste på de fantastiske damene på standen til en av sponsorene mine; Salming og kjente på spenningen i byen. Hovedfokus dagene før løpet var å spise næringsrik og god mat, tenke positive tanker og passe på at jeg hadde kontroll på alt i forbindelse med løpet. Jeg fikk også testsyklet siste del av sykkelløypen, og lagt inn flere rolige treningsøkter. Oi, jeg deltok også på irongirl, et 5 km løp sammen med lillesøs fredagen, bare under 1,5 døgn før ironman. Men det gikk fint; når lillesøs vil delta på løp sier man ikke nei. Virkelig ikke! Og det gikk skikkelig fint; jeg hjalp lillesøs med å perse med over 6 min på 5 km og vi kom i mål på respektive 30 min. Superstolt storesøster!



Lørdagen fikk vi storbesøk. Svigermor og svigerfar kom til Haugesund i ens ærend for å være heiagjeng. Tante og onkel kjørte forbi på reise og de ville overnatte og få med seg svømmedelen av løpet. Og så var mannen min og sønnen vår på plass for å heie. Svigermor og gutta mine var på shopping lørdagen og kom hjem med t-skjortene på bildet over. Da ble jeg rett og slett ganske så rørt, og det trillet ett par tårer allerede da. Lørdagen var også fylt med obligatorisk race info møte, pakking, innlevering av sykkel og alle skifteposene til den store dagen. Da alt var levert inn gjaldt det bare å hvile beina max, spise godt og sove godt. De to sistnevnte var ikke like enkelt. Jeg sov ikke mange timene natt til søndag, men jeg trøstet meg med at jeg i alle fall hadde ligget flatt i sengen i 10 timer.

Søndag morgen var jeg overraskende rolig. Jeg fikk i meg en god porsjon med havregrøt, godt med drikke og jeg gikk gjennom pakkelistene mine for siste gang. Mannen min fulgte meg til startområdet kl 07.20. Altfor tidlig ettersom vi jentene ikke skulle starte før kl. 09.00, men kl. 07.30 var aller siste sjanse for å komme inn på området for å unngå kræsjing med de som startet løpet tidlig på morgenen. Inne på området møtte jeg på flere fra svømmekurs, folk jeg har hilst på fra BTC og venner fra instagram. Hun ene kommenterte at hun håpet at jeg var hvit av solkrem, og ikke nerver. Da måtte jeg flire; jeg hadde tatt meg bryet med å smøre meg inn med vannfast solkrem; som viste seg å ikke trekke inn i huden. Jeg så ut som ett hvitt laken.



Ventetiden før start gikk overraskende fort og plutselig var det dags for å gå ned til svømmestart. Jeg stilte meg langt bak, inntlil merkelinjen. Jeg var merkelig rolig. Hun ene foran meg snudde seg og sa "ja, nå er det vel bare å svømme da". Jeg lo, og tok til meg ordene. Nå gjaldt det!

Starten kom og jeg la på svøm.

Det gikk irriterende sakte fremover, og det var akkurat like mye kaos som jeg hadde forberedt meg på. Folk svømte over meg, under meg og ett par frekkaser dro meg i hælen. Det var totalt kaos, og jeg slukte en halv liter vann; minst. Jeg kavet fryktelig de første 2-300 metrene. Deretter ble det litt spredning i feltet, og jeg kunne endelig crawle. Jeg hadde valgt feil svømmebriller og de begynte å verke veldig etter ca 900 meter. Jeg måtte omjustere på brillene under ryggsvømming flere ganger. Noen hadde kommet borti pulsklokken min i alt svømmekaoset, og jeg ante ikke hvor lang tid jeg hadde brukt. Jeg syntes jeg svømte ekstremt dårlig, og at det gikk så vanvittig treigt! Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å nå makstiden på 1 time og 10 min og jeg tenkte ett lite øyeblikk at jeg like godt kunne svømme inn til land. Men til land måtte jeg uansett og da kunne jeg like godt gå i land ved målstreken. Jeg kom i mål etter 1900 meter svøm på 43;05 min. Helt ok svømmetid, spesielt med tankte på alt kaoset, og at jeg svømte så dårlig. Fornøyd alt i alt!


Så letta over å komme på land; med energi i behold godt innen tidsfristen

Jeg kom inn til skiftesonen og fy så lang tid jeg brukte.

Jeg er sikker på at heiagjengen begynte å lure på om jeg tok meg en siesta. Og det var ikke langt unna sannheten heller. Jeg fikk ikke av meg våtdrakten og kom ikke på å spørre om hjelp. Jeg hadde ikke pakket gels og barer i sykkeltrøyen, neida, de lå slengt nedi posen sammen med diverse utvalg av klær. Jeg styrte med å få på meg sykkeltrøye og... Ja, dette gikk treigt. Jeg brukte 6 lange minutter før jeg kom meg på sykkelen.




Og sykkel; hei for en glede.

Her overrasket jeg meg selv. Planen var å legge meg rett under terskel og holde det hele veien. Jeg storkoste meg der jeg suste av gårde. Jeg talte antall deltakere jeg syklet forbi. Jeg husker at nr. 8, 10 og 11 var menn. Jeg tenkte mye på at jeg befant meg midt i drømmen min, jeg drømte videre og så for meg flere løp i fremtiden. Jeg spiste barer og gels jevnt og trutt og drakk passe hele veien, jeg så på de andre deltakerne og snakket med mange jeg syklet forbi. Jeg så på utsikten og jeg følte meg rå hver gang jeg klarte å sykle 38-40 km/t på flatene. Da vi syklet inn mot sentrum så jeg heiagjengen min, og da ble jeg så glad og fikk nye krefter. Jeg trødde på, og før jeg visste ordet av det var 9 mil tilbakelagt på 3;12 timer. Ny sykkelpers uten drafting og skikkelig stolt!



I skiftesone to brukte jeg enda lengre tid. Jeg stresset med å få på kompresjonssokker, og brukte en evighet på å få de på. Jeg løp i sikk sakk for å finne do (!!! i tillegg viste det seg å være helt unødvendig). Så gikk jeg på en kjempebommert; Jeg tok ikke med meg drikke fra siste drikkestasjon, og jeg var så tørst at jeg trodde jeg skulle dø. Jeg fikk en flaske vann i skiftesonen, og jeg gulpet nedpå halve flasken (!!!) på en gang i panikk over å ikke vite når neste drikkestasjon ville komme. Etter 7:22 min i skiftesonen begynte jeg å løpe og magen vrengte seg meg en gang. Jeg møtte heiagjengen min igjen og ropte at "dette blir en lang og tung tur". Og det ble det. Magen kom seg ikke og ble bare verre for hver meter jeg la bak meg. En fra BTC ropte "stå på, det blir bedre". Jeg klarte ikke rette meg opp pga magekrampene og jeg løp hele halvmaraton med fremoverlent rygg. Det som var mest irriterende var at jeg hadde masse å gå på ellers. Pulsklokken viste 148-151; jeg ligger vanligvis opp mot 168 når jeg løper halvmaraton. Jeg hadde altså pulsmessig mye mer å gå på.


Jepp, jeg måtte gå flere ganger

Solen tittet frem og det ble VARMT. Vi fikk svamper med vann vi kunne avkjøle oss med, og flere langs veien stod med hagelsanger for å spyle oss ned. Årh, så deilig det var. Jeg møtte flere kjente langs veien og jeg ble litt flau over løpestilen min. Forfotløping kunne jeg se langt etter; jeg så heller ut som en gammel dame i rullator. Jeg koste meg likevel. Snakket med kjente og ukjente i løypen, løp det jeg klarte, gikk mye, drakk det jeg klarte og prøvde å fokusere på alt det positive. Etter 2:30 timer hadde jeg tilbakelagt over 21 km og jeg kunne passere målstreken.



Jeg vet ikke hva jeg følte. Jeg ropte bare "JA!!!"  (det er skikkelig ulikt meg) og snakket litt med familien gjennom gjerdet. Så satt jeg i skifteteltet for meg selv og prøvde å samle meg. Jeg spiste hamburger og drakk vann. Og så tenkte jeg "dette gjør jeg aldri igjen", for 2 minutter senere begynne å tenke på hva jeg skal gjøre annerledes neste gang.

Totaltiden ble 06:39.

Hovedmålet var å gjennomføre innen makstiden på 8:30
Delmålet var 7 timer
Drømmen var 6:30
Og dersom alt klaffet på en magisk dag tenkte jeg at jeg kunne klare det på 6 timer.

... Så jeg er superstolt over tiden på 6:39! Jeg har gjennomført drømmen min med glans. Jeg har høstet erfaringer, jeg har utfordrett meg selv og gjort det jeg ikke turde for flere år siden.

Triathlon er fortsatt en lidenskap
Jeg skal utfordre meg selv videre
Og om bare 3 uker skal jeg delta i fulldistanse på Sotra!

... Da skal jeg dobbelt så langt, og det er galsakp!

2 kommentarer

Anne Marie

19.07.2015 kl.16:47

Eg er skikkelig imponert over deg. Så bra tid med så mye problemer underveis, kjempeflott. Ønsker deg masse lykke til med full-distansen ☺

christinestrening

11.08.2015 kl.11:49

Anne Marie: Tuuusen takk :-) ja, jeg gjorde mitt beste hele veien, og det var skikkelig gøy!

Skriv en ny kommentar

christinestrening

christinestrening

31, Bergen

Hei. Jeg heter Christine, er gift og mamma til en gutt på snart 2 år. Jeg er utdannet sosionom, personlig trener og kostholdsveileder og jobber som gründer i egen bedrift med utetrening; www.christinestrening.com. Hos meg finner du effektive bootcamper og babybootcamper ulike steder i Bergens vakre natur; året rundt. Selv lever jeg for trening og friluftsliv, og elsker det meste av aktiviteter som foregår utendørs. Langtur er tingen, og sommeren 2011 syklet jeg Norge på langs helt alene. Etter det har jeg blitt gira på å begi meg ut på enda flere vågale drømmer- og drømmer er det ikke mangel på! Jeg trener mot mitt første ironman 70,3 i Haugesund juli 2015 og fulldistanse ironman (Coastman) i august 2015. Følg meg gjerne på veien. Mer info om meg; hjemmeside- www.christinestrening.com. Du finner meg også på instagram og facebook ved å søke christinestrening. Mail: christinelystrup@gmail.com.

Kategorier

Arkiv

hits