RACE RAPPORT; OS TRIATHLON
I dag var det Os triathlon som stod for tur.
Enda ett sprint triathlon med 750 m svøm, 20 km sykkel og 5 km løp
Bilde fra Haugesund triathlon forrige helg. Sponset trishorts + nummerbelte fra 2XU
Denne gangen skulle jeg få gleden av å ha mannen min med. Han er en super syklist, og jeg har hele tiden tenkt at han egner seg skikkelig for triathlon. Dessuten liker jeg tanken på å være en ekte triathlonfamilie. Neste år er mini på 2 år gammel nok til å være med, og da håper jeg vi kan stille til start alle tre ♥
Jeg hadde superkoselig besøk av ei god venninne hele helgen, så jeg tenkte heller lite på løpet som ventet på søndagen. Det gjenspeilte seg i pakkingen; jeg prøvde å finne frem alt jeg trengte i mørket på soverommet vårt mens mini lå og sov. Jeg kjørte til og med fra svømmebrillene mine. Heldigvis nevnte mannen svømmebriller i bilen slik at vi fikk snudd før vi kom altfor langt av gårde. Mini var med, og vi var heldige som fikk ordnet med barnevakt også. Fotograf fikk vi ikke med oss; derfor er det tynt med bilder her. Kanskje det kommer noen etter hvert?
Bilde fra arrangøren
Jeg var ikke like fokusert før start som jeg pleier å være.
Jeg sullet rundt og lette både etter mann og barn før start. Barn og barnevakt fant jeg aldri, men mannen fant jeg ved vannkanten. I år var starten delt opp i puljer; pulje 1 som skulle komme i mål under 1:25 og pulje 2 som hadde over 1:25 som mål. Jeg og mannen var i pulje 2. Jeg stilte meg helt fremst denne gang, kjente på vannet som holdt 15 grader og kysset mannen lykke til. Så kom starten, og jeg la meg i "Christine tempo". Denne gangen slapp jeg helt unna svømmekaoset, og jeg fant flyten. Jeg svømte rolig fra hovedfeltet i gruppen min, og tok igjen en del fra pulje 1. Da jeg kom til land småjogget jeg inn i skiftesonen og så at klokken viste 945 meter svøm; hele 200 meter lengre enn svømmedelen skal være. Jeg mistenker at klokken må ha målt feil, men jeg vet ikke.
Jeg hørte speakeren si at jeg tikket inn på 16.31
Bilder fra arrangøren
I skiftesonen somlet jeg som vanlig. Av med våtdrakt, svømmehette og briller. På med ullsokker, sykkelsko, nummerbelte og hjelm. Ta sykkel av sykkelstativet og løpe ut av skiftesonen. Tiden ble 2:23
Denne gangen knotet jeg med pulsklokken av alle ting. Jeg var for ivrig med trykkingen, og plutselig var jeg på løpefunsjonen. Jeg trykket på stopp, og for å komme til ny sykkelprogram måtte jeg trykke meg gjennom oppsummeringene fra svømminen. Jeg fikk det til til slutt, men her styrte jeg for mye før jeg kom i gang med sykkeletappen. Så var det bare å sykle på. Os triathlon er non-drafting; altså man får ikke ligge på hjul og må ha minst 10 meter til syklisten foran seg. Jeg er så redd for å ligge for tett, og jeg pingler med å sykle forbi... Men etter hvert kom jeg inn i god driv. En stund etter snupunktet møtte jeg mannen min. Jeg ble så glad da jeg så at han var i god form, og jeg ropte JAAAA! Han kikket opp, smilte og ropte HEIA tilbake. Så ble målet å holde han bak meg resten av sykkeletappen. Jeg trødde på, og ble så glad da jeg kom til første bakketopp, det ventet hvile ned den lange bakken. Like etter tok jeg igjen en bil som kjørte i sneglefart. Jeg og en haug andre syklister ble hengende bak ned hele den fine bakken, over broen og bakken etter. Jeg ble så irritert; her tapte jeg masse tid. Videre mistet jeg litt futten mentalt, men syklet jevnt og kom inn i skiftesonen etter 20 kilometer og 42 minutter; like foran mannen min.
På vei inn i skiftesonen. Bilde fra arrangøren
Så var det å henge opp sykkel, slenge av hjelm og sykkelsko, på med løpesko. Jeg ropte på mannen min og jogget rolig ut av skiftesonen etter 1:38. Jeg håpte han skulle komme på siden av meg, men han lot vente på seg til vi kom ut på asfalten. Så løp vi side om side før han fant frem superJon. Han dro sakte men sikkert fra meg. Søren klype altså. Jeg var redd for å gå på en smell og turde ikke øke farten sammen med han. Men jeg så mannen løpe like foran meg, jeg syntes han så utrolig kjekk ut, og jeg ble forelska på ny. Veien til snupunktet er en laaaang slette i slak oppoverbakke. Jeg snudde like etter mannen min, for så å se han øke tempo. Jeg burde ha bitt tenna sammen og lagt meg bak han, men jeg trippet videre uten å få opp farten. Bare 500 meter fra mål gikk jeg litt også (!!!). Jeg møtte siste mann som så vidt var begynt på løpingen. Hun ropte "ikke gå nå, du er jo i mål jo". Jeg takket, heiet på henne og fikk opp farten igjen. Jeg la inn en sluttspurt og kom i mål etter 28 minutter løping.
Totalt brukte jeg 1:30:58.
NY PERS
2 minutter bak mannen min.
Hele 18 minutter raskere enn i fjor.
... Og 1 minutt raskere enn i Haugesund forrige helg. Men Os er mer kupert på sykkeldelen og det er ikke lov å ligge på hjul. I Haugesund ga jeg alt, og jeg visste med meg selv at jeg ikke kunne gitt så veldig mye mer da jeg kom i mål (kanskje litt på sykkel men da hadde det gått ut over løpingen). I dag ble jeg litt skuffa. Jeg hadde en god del mer å gå på, og jeg var bare 58 sekunder fra å komme i mål under 1:30. Det hadde vært ok om jeg hadde gitt mitt beste, men i dag holdt jeg igjen på syklingen og siste del av løpingen. Meeen slik kommer med erfaring. Dette er bare mitt 4. sprint og 6. triathlon løp totalt, og jeg har heller ikke trent på sprintetapper. Sånn sett skal jeg prøve å være fornøyd likevel. #alltidselvkritisk #kanjegikkebareværefornøyd?
Tusen takk for ett supert arrangement.
Det var til og med linet opp bokser til utstyr i skiftesonen. Helt supert!
Kvelden ble avsluttet med dugnadsarbeid. Deilig å få gjort plikten som BTC medlem; og det var jo null stress. Heia dugnad!
