mars 2015

GALSKAPEN LENGE LEVE

Ååå, dette er så sprøtt, og jeg sitter paff i sofaen.
Hva var det som akkurat skjedde?


Sko, sokker og genser fra verdens beste Salming. Tights fra 2xu, Sponset.

Jeg er veldig flink til å drømme, og jeg liker å sette meg hårete (og gjerne veldig spontane) mål. Årets store mål har jo vært ironman 70,3 i Haugesund i juli. For meg har det vært et veldig skremmende mål, og jeg har brukt mye krefter på å fortelle meg selv at dette kan jeg klare. Denne måneden dukket det plutselig opp melding om at det blir arrangert ett fulldistanse ironman like i nabolaget. Jeg sa til mannen at en dag, ja en dag, da skal jeg delta der. Etter vi kom hjem fra tur i dag tidlig, og vi hadde lagt mini til powernapping så fikk vi en etterlengtet hvil i sofan. Mannen og jeg surfet på hver vår data.  

... og plutselig sier mannen
"du, jeg har meldt deg på Coastman ironman i august, jeg".



Jeg satt kaffen i halsen, og fikk frem "atte hva?". Jo, mannen mente alvor. Jeg sjekket mailen min og der lå bekreftelse på løpet. JEG er påmeldt 3800 meter svømming, 180 km sykkel og 42 km løping. Jeg, en helt vanlig mosjonist og mamma til en ettåring. Dette er ren galskap, og sånn ganske nøyaktig 26 mil utenfor komfortsonen min. Er det i det hele tatt mulig å komme i form til løpet innen august? Vil kroppen min tåle den mengden med trening som skal til? Mr. Google sier at det tar 1,5-2 år å trene seg opp til ett slikt løp. Mannen (som alltid har så sinnsykt stor tro på meg) er fast bestemt på at jeg kommer til å klare det med treningen jeg har lagt ned i vinter siden jeg har et bra grunnlag. Joda, jeg er en seiging, men jeg har ikke noe fart å skryte av. I alle fall ikke når det kommer til løping. Så selv er jeg en smule skeptisk. Men jeg har aldri sagt nei til en utfordring, så her er det bare å unngå nøling; dessuten slipper jeg å grue meg til halv ironman i Haugesund, for det blir jo rene barnematen i forhold.

Sjit altså, hva den mannen min finner på
... Og at jeg lar meg trekke så lett av utfordringer.


Skeptisk, jeg?

Jeg skal i alle fall gjøre mitt for at dette skal gå. Jeg skal legge ned det arbeidet som trengs. Jeg skal spise bra og legge meg senest kl. 21.00. Dersom jeg skulle måtte gi meg enten før løpet pga. skader eller underveis fordi jeg ikke skulle klare cut off tidene så får det heller bli sånn. Da har jeg i alle fall vågd... og jeg har satset. Og bare det skal jeg være stolt av. Og dersom jeg skulle klare det; jo da ville jeg føle meg som kongen på haugen; i flere år fremover.

GALSKAPEN LENGE LEVE
... For det blir ikke galnere enn dette.
I alle fall ikke i casa de Lystrup


JEG FØLER MEG LITT SOM EN TRIATLET

I det siste har jeg hatt skikkelig positivt tankesett
... og jeg begynner å føle meg som en triatlet.

Jeg har blitt skikkelig inspirert av de treningssamlingene de siste to ukene med 2000 meter svøm, 2,5 timer spinning og løping rett etter hverandre. Jeg planlegger treningsukene mine godt, og jeg ser frem til helgene; for da har jeg tid til lange økter igjen. Jeg klør i beina etter å trene, og jeg sukker over treningsfrie dager. Jeg er rett og slett inne i en god flyt om dagen. Jeg trener bra, jeg spiser bra og sovingen begynner jaggu meg å komme seg den også.



Nå som jeg har begynt å blogge igjen bør jeg ta med meg kamera på eventyr igjen
... Dere får se på mobilbilder enn så lenge.

I dag sendte jeg melding til mannen og spurte om å få litt egentid i ettermiddag. Jeg fikk egentiden innvilget, og jeg fikk på meg sykkelklær og jeg pakket sekken med løpeutstyr. Planen var å sykle en omvei til Hordnesskogen, løpe 8 km og sykle en lang omvei hjem igjen. Jeg hadde også planer om å ligge under 150 i puls hele veien. Jeg har altfor mange harde økter, og med treningsmengden jeg er på nå går ikke det for da går jeg fort på en smell.



Økten begynte bra, og jeg syklet av gårde med positive tanker og lette bein. Etter 14 km var jeg fremme i Hordnesskogen. Det ble ett par selfies, så byttet jeg til løpetøy. Dette er første gangen jeg har løpt i Hordnesskogen, og jeg kan ikke fatte at jeg ikke har løpt det tidligere. Der er det 3 ulike rundløyper på grus og småkupert terreng hvor lengste er på 8 km. Jeg løp 8 rolige km. Da jeg skylle ta på meg sykkelklærne igjen kjente jeg at magen gnagde av sult, og jeg kom på at jeg ikke hadde spist på en hel evighet. Jeg hadde heller ikke pakket med meg mat i treningsiveren min. Urutinert altså. Det i kombinasjon med iskalde fingre (jeg klarte til slutt ikke å gire) valgte jeg å sykle korteste (og superbratteste) vei hjem igjen.



Jeg tok meg i å ikke føle meg bra nok som ikke gjennomførte økten som planlagt. Men hei; dette var en spontan treningsøkt på over to timer; med over 3 mil på sykkel og en liten mil løping. Jeg har ikke lov til å se på det som nederlag!

Jeg ser at det blir vel mye lapskaustrening på meg for tiden (hvorfor skal det være så himla vanskelig å være sin egen PT, når det går så lett å trene andre?) Derfor har jeg skaffet meg selveste Kari Lingsom (en supertriatlet) for hjelp med treningsplaner mot halv ironman i Haugesund i juli. Jeg har lett for å trene litt for mye etter lyst prinsippet, og jeg har for mange tunge økter. Jeg skal få hjelp av henne til å planlegge øktene mine best mulig, og optimalisere treningen frem mot løpet. Jeg vil så gjerne bli god på dette her, og da er det greit med ett par ekspert tips på veien.

Jeg GLEDER meg til en super treningsvår
... og jeg håper alle skader skal holde seg unna (helen min er alt en god del bedre)

TRENING MED MENING

Jeg har lenge tenkt på dette med trening
... Personlig trenere, treningssentre og hele mølja.

En av de mange grunnene til at jeg valgte å starte som personlig trener utendørs, helt for meg selv er at jeg ikke føler jeg passer inn i "den vanlige treningsbransjen". Det finnes veldig mange fantastiske personlige trenere, treningssentre og treningstilbud med mange engasjerte mennesker som ønsker å spre treningsglede, fremme folkehelsa og møte hver enkelt kunde på en bra måte. Men jeg føler også at kroppsfokuset er enormt stort. Det finnes så mange "Få bort babykiloene" "finn bikiniformen" "du har fortsatt mulighet til å se bra ut på stranda" kampanjer. Hvor ligger treningsGLEDEN her? Og hva med mestringsgleden og bevegelsesgleden? 

Hvordan tror du det er for en med kroppskomplekser å gå inn på ett treningssenter som fronter slike kampanjer? Hvordan er det for de som "faller utenfor" den strenge malen å søke hjelp hos en spretten personlig trener for å komme i gang med endring av livsstil? Og hvordan er det å trene kun med mål om å forme kroppen?

Jeg ønsket meg ut av dette kroppsfokuset. Jeg ville fokusere mye mer på ren trenigsGLEDE ute i frisk luft, i grupper som er med på å motivere hverandre og hvor det er rom for mangfold av kroppsformer og treningserfaring.

Her kommer noen ord fra meg!



Mammatrening:

Jeg har nok et ekstra rom i hjertet mitt for trening for nybakte mødre.

Treningssentrene har også fokus på denne gruppen, og "bli kvitt babykiloene" kampansjer florerer. Tilbudene har variert innhold, men jeg reagerer på de som har fokus på vekt i treningsoppleggene for nybakte mødre met fokus på å bli kvitt de ekstra kiloene fortest mulig. Jeg kunne aldri i verden bedt en nybakt mamma om å gå på en vekt få uker (eller måneder for den saks skyld) etter fødsel for å måle hvordan det ligger an med kroppsvekt, fettprosent og biologisk alder slik mange treningssentre gjør i barselstreningsprogrammene de tilbyr. Det er etter min mening hjerterått. Tiden med et nytt familiemedlem er stressende nok i seg selv, om man ikke også skal få vite at man har en biologisk alder på 56 år, at fettprosenten er høyere enn anbefalt og at muskelmassen er ikke-eksisterende. Jeg setter det litt på spissen her, men jeg synes ikke tiden etter fødsel er riktig tid for et slikt fokus når man skal komme i gang med trening igjen. Barseltiden er en tid der man skal få lov til å roe ned, få på plass nye rutiner og bli godt kjent med det nye mennesket. Overskuddet vil også variere i denne tiden. Selvsagt er det også viktig med aktivitet, men den første tiden i permisjon er ikke tiden for å gå fort ned i vekt og få en superhot mammakropp; i alle fall ikke for alle. Å få harde tall som en slik vekt kan vise kan være tungt å forholde seg til før man har fått hverdagen og overskuddet på plass igjen.

Alle mødre har ulikt utgangspunkt. Noen har trent både før og under graviditet, og for mange av de er det lettere å komme i gang med gode treningsrutiner igjen. Andre har kanskje ikke trent på en stund, og ønsker å bruke barseltiden på å komme i god form. Uansett utgangspunkt og forutsetninger; det er viktig å kjenne godt etter på kroppen når man tar opp igjen treningen, trappe opp i rolig tempo og kjenne etter på kroppens signaler. Det kan ta tid før magemuskler og bekkenbunn er klar for tung styrketrening og løp og hopp. Enkelte mageøvelser skal man også holde seg unna til magemusklene har vokst sammen igjen. Vil du ha hjelp til å komme i gang med trening igjen kan det være lurt å kontakte noen med kunnskap om trening etter fødsel (det har langt i fra alle personlige trenere). Jeg tenker at trening den første tiden skal gjøres ut fra eget overskudd, og gi rom til at man kanskje ikke får sove så mye, ammeproblemer, søskensjalusi og at verden har snudd seg helt opp ned over natten. Ting går seg til etter hvert, og når man er klar for det kan man øke treningsmengden i takt med overskudd og hvordan kroppen har kommet seg etter graviditet og fødsel. Med et sunt kosthold og trening etter eget utgangspunkt et det gode muligheter til å komme tilbake til formen igjen.

Fokuser på trening som gjør deg GLAD og som gir deg overskudd. Legg ned de strenge kravene, gå tur med babyen, tren skånsom styrketrening (her er det store individuelle forskjeller på hva man tåler) og trapp rolig opp løping når du er klar for det. Du kommer tidsnok inn i de gamle buksene igjen med et bra kosthold og trening etter egne forutsetninger. There is no hurry! 


Dette skiltet gir mening for meg ialle fall

"Sprettrompetrening":

Selv har jeg trent utelukkende for å se bra ut. Jeg trente tung styrke 5 ganger i uken inne på treningssenter, året rundt for å få sprettrumpe, definert mage og armer. Jeg fikk streng beskjed om å ikke drive for mye kondisjonstrening, for da ville jeg få hengerumpe og styrketreningen ville være bortkastet. Jeg veide all maten jeg skulle spise slik at fettprosenten skulle kontrolleres. Og jeg veide meg regelmessig på en "treningssentervekt" som viste muskelmasse og fettprosent. Joda, jeg fikk en bra kropp, men ble jeg så mye lykkeligere?

Det var selvsagt gøy å bli sterkere, løfte tungt og se at drømmekroppen begynte å vises. Men jeg elsker å løpe i fjellet, jeg elsker å dra på langtur med tung sekk og pulk, jeg elsker å svømme lengre enn langt; på samme måte som jeg digger styrketrening. For at jeg skal bli den beste versjonen av meg må jeg bruke mye tid i fjellet, i naturen og ikke utelukkende inne på ett senter. Og et kosthold der alt er nøye planlagt, med matvarer som skal måles og veies gir i alle fall ikke meg hverdagslykke, til tross for definerte muskler. Jeg trives med et sunt kosthold med rom for utskeielser. Jeg trives også med variert trening som gjør meg bedre, ikke bare deiligere :-D Jeg blir motivert av å perse på halvmaraton og 2000 meteren. Det gir meg mestringsglede og treningsglede; sprettrompe får kanskje komme i andre rekke. Skulle jeg trent utelukkende for å se bra ut hadde jeg blitt sprø. Og hvordan skulle jeg egentlig visst når målet mitt var nådd? Blir vi noen gang fornøyd over det vi ser i speilet? For meg gir det i alle fall mer boost å løpe bakkeintervallene mine litt raskere, og perse på ett løp enn å gå ned noen kilo.

For meg er bra trening det som gir overskudd i en hektisk hverdag, trening som får meg til å føle meg bra, som tar meg mot målene mine, som gir mestring og viktigst av alt; trening som gjør meg glad. Finner du en treningsform som får deg til å smile er sjansene store for at du vil fortsette med gode treningsvaner. Jeg elsker trening der man kan være seg selv, ha noen kilo ekstra, være råsterk og være nybegynner. Du er bra akkurat som du er, og jeg synes treningsbransjen skulle ha større fokus på dette fremfor alle kampanjene som dreier seg om jaget etter drømmekroppen mange ikke klarer å oppnå... Vi skal trene for å bli gladere, føle mestring, få bra helse (og selvsagt, gå ned noen kilo og bli fastere i fisken om det er det som er målet). Jeg skulle så gjerne ønske at flere kunne få erfare dette.


JA til treningsglede og treningsfellesskap. Bilde fra en av bootcampgruppene mine

Til slutt; jeg vet at vi alle er forskjellige. Jeg vet at vi trives med ulik trening og at vi trives med ulikt fokus. Jeg vet også at alle personlige trenere og treningssentre er forskjellige, og det er ikke feil. Jeg vil bare frem til at for mange kan det være lurt å gå litt bort fra et kroppsjag og skyhøye kroppsidealer, og mer over til trening som gjør en glad og som gir helsegevinster.

----------------------------------------------------------------------------------------------

Vil du trene med meg? Du finner mer info på www.christinestrening.com
og på facebook under christinestrening

 

#christinestrening #barseltreningbergen #bootcampbergen #babybootcampbergen #utetreningbergen

SWIM, BIKE, RUN

I helgen var jeg med på "Nissemann"
med Bergen triathlon klubb.

Det er en fin treningssamling BTC arrangerer gjennom vinteren hvor man svømmer i 1,5 time, spinner i 2,5 timer og avslutter med å løpe 12 km. Jeg har ikke vært med tidligere, men arrangementet er veldig likt jentehelgen jeg var med på for to helger siden.


Kult å få hilse på Kari Lingsom
 

På lørdag skinte solen for alle penga, og egentlig brurde vi dratt til fjells. Men livet er heldigvis ikke bare burde, burde. Dessuten var jeg overklar for å svømme, sykle og løpe igjen og føle meg som en skikkelig tøffas. Det er jo litt sånn galskap å gjøre alle tre tingene rett etter hverandre; men det er som de sier; de galne har det godt så jeg hadde ikke noe annet valg enn å stille på Nissemann til tross for unntakstilstander med sol i Bergen by.

Vi startet økten i bassenget på studentsenteret. Jeg klinte til og svømte 2050 meter på under 55 min inkludert en hel haug med pratepauser. Jeg ser at jeg ligger ganske så godt an med svømmingen, og jeg tror det er på høy tid (!!!) å fokusere mer på sykling og løping. Rett etter et raskt klesskift var det dags for spinning i sykkelsalen. Jeg er veldig fornøyd med instruktøren. De ble lagt opp til lange intervaller på 6 min- 8 min- 12 min- 16 min- 20 min- 12 min- 8 min og 7 min og korte pauser mellom hvert drag. Det ble hele 2,5 timer sykling, og jeg følte meg helt rå. Endelig har jeg fått pusset litt rust av sykkelbeina mine, og nå får jeg opp pulsen uten å stivne i beina først. Jeg skal sykle mye mer fremover; det er jo tross alt det som er den største etappen på halv ironman og jeg har hatt altfor lite fokus på den biten.



Etter nok et klesskift gjorde vi oss klare for å løpe inn Isdalen. Og auch; her hadde jeg ikke like stor kapasitet. For en løpegjeng i Bergen triathlon klubb altså. Jeg hadde nok ikke fått i meg nok mat under sykkeletappen (jeg synes det er utfordrende å finne frem til karborike matvarer jeg kan spise under trening med alle intoleransene mine og lavfodmap diett til sensitive mager. Neste gang skal jeg ha med meg en haug med bananpannekaker) og beina føltes tunge da vi satte i gang. Jeg må ærlig si at jeg kortet ned på løypen, beina mine protesterte med tanke (og testing) av motbakkeløp (hva da, falt løype??) inn Isdalen så jeg løp 6 km i stedet for de planlagte 12.

Men jeg er VELDIG fornøyd med treningen og innsatsen.
Aller meste fornøyd var jeg med nye bekjentskaper og masse energi etter endt trening.
... Og nei, det er ikke skummelt å trene sammen med BTC likevel, og hurra for det!


Det er fint å få trent alle tre disipliner etter hverandre av og til for å forberede kroppen til løp, samt få en pekepinn på hvordan jeg ligger an. Det ble totalt rett over 4 timer trening med mange gode opplevelser. Dessuten er det kjekt å trene sammen med andre med samme mål. Jeg fikk mange gode tips til halv ironman, trening og ulike treningssamlinger i klubben. Nå har jeg meldt meg på "treningsleir" i Strandebarm 1. mai helgen og da skal det bli masse trening i godt lag. Jeg gleder meg

 

JENTETRIATHLON HELG

For to uker siden var jeg med på jentetreningshelg
sammen med Bergen triathlon club.

Det var helt supert.


Bildet er lånt fra Bergen Triathlon Club

Det ble 1,5 time svømming, rett over 2 timer spinning, felles lunsj, 1 time yoga og 1 time løping; alt sammen rett etter hverandre. Jeg bare ELSKER langdistanse, og jeg er i mitt element når jeg får være med på ting som er hardt og langt. Jeg digger å pushe meg selv utenfor mine egne grenser, og på langtur er jeg bare. Alle tanker og jag legges bort en stund og jeg henter energi.


Bildet er lånt fra Bergen Triathlon Club

Jeg har trent veldig mye alene opp gjennom årene. 

Jeg syklet hele Norge på langs alene, og jeg har hatt de aller fleste styrke- og kondisjonsøktene mine uten selskap. For meg er trening dyrebar alenetid, og jeg henter energi ved å ikke tenke så mye (spesielt etter at jeg ble mamma), eller måtte prestere for å levere "bra nok". For det er ikke til å stikke under en stol at jeg er litt redd for å feile, og jeg er på mange områder en skikkelig perfeksjonist... Det er kanskje det som har hindret meg i å være med på treningene i Bergen triathlon Club. Hva om jeg ikke klarer å henge på de andre? Hva om jeg skulle komme sist? Hva om jeg ikke er i god nok form? Hva vil det i såfall si om meg?



Dersom jeg trener sammen med noen jeg kjenner føler jeg at jeg må prestere bra på hver trening.

Jeg vet jo at det ikke er slik, og at det kun er mine egne tanker. Det samme gjelder å delta i løp. Dersom jeg ikke kjenner så mange andre som deltar handler løpet kun om meg selv. Jeg er i mitt eget modus og jeg bare flyr av gårde (vel, flyr er kanskje å ta litt sterkt i), og resultatet har ikke så mye å si (så lenge jeg perser vel og merke). Da jeg deltok i mitt første triathlon var jeg blant de siste som kom i mål, og det var helt greit. Jeg hadde ikke trent spesifikt mot løpene, jeg sov ca 3-4 timer i døgnet, jeg kunne ikke crawle, jeg hadde ikke syklet etter at jeg ble gravid og løpingen hadde jeg akkurat tatt opp igjen. Målet mitt var bare å fullføre og se om triathlondrømmen min virkelig var noe for meg (og det var det, og nå har jeg blitt både hekta og bedre til å svømme, sykle og løpe). Dersom mange vet at jeg skal delta i et bestemt løp blir tankene mine mer prestasjonsorientert, og jeg føler jeg må komme i mål på en ok tid for å være bra nok. Tanken på å ikke klare halv ironman innen cut off tiden har flere ganger fått meg til å ville trekke meg. Men fytti, det er så mye feigere enn å prøve, og så måtte gi seg fordi man evt. går på en smell (eller punkterer, grøss...) enn å ikke prøve.

Oi, her ble det mange setninger i parentes og rotete setninger...



Men nå er det nå en gang slik at jeg har blitt hekta på svømming (årh som jeg elsker at jeg endelig kan crawle 2200 meter uten pause på relativt god tid), sykling og løping. Jeg bruker mange timer på trening, og det vil ta enda mer til mot vår og sommer. Jeg er heldig som har en mann som støtter meg 100% i treningen mot ironman 70,3. Det er han som får meg ut de dagene jeg ikke vil trene, som utfordrer meg til å stille på fellestreninger og som motiverer meg når min egen tro svikter. Men jeg kjenner jeg savner noen å dele triathlongleden, erfaringer og trening mot et felles mål med.

... Derfor er det topp at jeg endelig har turd å møte på treningene til BTC.


Treningsbagen er pakket igjen

For to uker siden var det jentetrihelg. I morgen skal jeg være med på "Nissemann" med 1,5 time svømming, ca 2 timer sykling og 1 time løping rett etter hverandre. Jeg GLEDER meg til masse trening, og jeg føler meg så heldig som får være med på slike arrangement.

Ses vi?


NÆRT MØTE MED HJORT

I går ettermiddag var jeg på sykkeltrening
... og den endre med å kræsje med en hjort (!!!)


    Gammelt bilde fra instagram; christinestrening

Endelig er våren her, og det er enda bedre enn vanlig å trene ute. Det er om mulig enda bedre stemning på alle utegruppene mine, og selv klør det ekstra i beina etter å komme meg ut på trening. I går fant jeg frem raceren min for å ta en liten sykkeltur før jobb (kveldsbootcamp) og svømmekurs.

Jeg syklet en fin løype på 28 km i moderat tempo. Da jeg kom tilbake til Sædalen syklet jeg rolig gjennom boligfeltet like nedi gaten her. Jeg så at det sto mange folk langs veien, og alle smilte så hjertelig til meg. Jeg smilte tilbake og... Plutselig kjente jeg en sterk lukt av våt hund, og så var det stopp. Jeg skeinet med sykkelen og kikket opp på det jeg hadde kræsjet i... og jeg så rett inn i øynene på en diger hjort. Den kikket på meg, snøftet i ansiktet mitt og løp med ville skritt ut av bilveien.


Vi hadde besøk av hjort i hagen vår for ett par uker siden

Heldigvis hadde jeg så lav fart pga alle folkene i veien. Men hvordan jeg klarte å overse en så stor hjort midt i veien er for meg veldig merkelig. Den må ha stått stille, for jeg hørte ingen lyder før selve kræsjet. Jeg føler meg heldig som kom unna uten skader (heldigvis så det ut til at det gikk bra med horten også), og for at jeg fikk et så nært møte med et så flott dyr. En slik opplevelse er vel ikke alle forunt.

 

JEG ER INTERVJUET I 3ATLET

For en stund siden ble jeg intervjuet av 3atlet.
Du kan lese det HER



SPENNENDE UKE

Årh, for en uke jeg har hatt.



Jeg har vært i Larvik på Farris bad for å være modell for bladet Kamille.

Photoshooten var ikke hvilken som helst heller; tema var bademoten 2015 og for meg var det veldig skummelt å takke ja til å stille. Jeg har faktisk ikke vist meg i bikini eller shorts siden jeg var 13 år eller noe i den dur, og jeg liker ikke å stille i badedrakt på svømmekurs. Men jeg er så utrolig for blader som fronter et naturlig kroppsideal, og ikke bare viser syltynne modeller som er redigert til å bli 100% perfekt, i tillegg til at jeg er veldig for å utfordre meg selv. Det er jo utenfor komfortsonen vi blir bedre. Jeg ønsker å godta kroppen min akkurat som den er, og ikke skulle ha så skyhøye idealer for meg selv om hva som er bra nok. Kropp er topp uansett størrelse og fasong.



Jeg og tre andre damer ble sminket og dollet opp, og jeg hadde på meg en kjempefin bikini.

Styling og fototeamet til Kamille var bare helt supre. Jeg følte meg skikkelig fin da jeg var ferdig sminket og pyntet, og de var rause med komplimenter hele dagen. Det gjør noe med selvtilliten å få så fine tilbakemeldinger fra så flinke folk :-) Selve shooten var litt skummelt. Men jeg gleder meg skikkelig til å se bildene, og jeg håper de er fine. Det jeg fikk se på skjermen til fotografen virket i alle fall bra. Dere skal få se når bladet er i hyllene.

At jeg i tillegg fikk husmorferie på kjøpet var bare perfekt. Farris bad er virkelig et nydelig sted...
At solen dukket opp var heller ikke feil.










christinestrening

christinestrening

31, Bergen

Hei du :-) Så hyggelig at du besøker bloggen min. Jeg heter Christine og jeg har rukket å bli 31 år gammel. Jeg er gift og mamma til verdens beste gutt på 1,5 år. Jeg er gründer og har eget enkeltmannsforetak; www.christinestrening.com. Jeg er utdannet sosionom, personlig trener og kostholdsveileder og jobber hovedsakelig med personlig trening utendørs i små grupper, bootcamp og babybootcamp ulike steder i Bergens vakre natur; året rundt. Selv lever jeg for trening og friluftsliv, og elsker det meste av aktiviteter som foregår utendørs. Langtur er tingen, og sommeren 2011 syklet jeg Norge på langs helt alene. Etter det har jeg blitt gira på å begi meg ut på enda flere vågale drømmer- og drømmer er det ikke mangel på! Jeg trener mot mitt første ironman 70,3 i Haugesund juli 2015. Følg meg gjerne på veien. Mer info om meg; hjemmeside- www.christinestrening.com. Du finner meg også på instagram og facebook ved å søke christinestrening. Mail: christinelystrup@gmail.com.

Kategorier

Arkiv

hits