mai 2016

RACE RAPPORT; ECOTRAIL OSLO 45 km

I helgen var jeg på hursmorfeire i Oslo
... for å løpe Ecotrail 45,6 km

Hva skjedde? Planen var jo å legge lange og tunge løp på hyllen for en stund; i alle fall til vi har en mini som sover sammenhengende slik at jeg får restituert mellom treningene. I år har jeg trent som en vanlig dødelig. 2-3 styrkeøkter i uken, 1-2 løpeturer på rundt mila og en sykkeltur eller svømmetur innimellom. Så kom våren og alle disse inspirerende bildene fra instagrammvennene mine som dukket opp på skjermen min med startnummer på brystet. Jeg kunne lukte høy puls, syre i beina og den gode stemningen det er rundt løp.

Jeg MÅTTE melde meg på løp jeg også!

Etter en periode med dårlig søvn drømte jeg meg også bort til en helg alene; på hotel med lite planer. Så da ble det eneste logiske å melde seg på Ecotrail i Oslo, under 2 uker frem i tid. Jeg vurderte distansene nøye. Man kan velge mellom 18 km, 30 km, 45 km og 80 km. Jeg tenkte som så at for å dra helt til Oslo kan jeg ikke "bare" løpe 18 km; det er jo bare litt lengre enn en vanlig treningstur. 30 km er verken halvmaraton eller maraton men "bare" en lang løpetur. 80 km er galskap om man kun har løpt turer på 7-11 km de siste månedene og 45 km havnet egentlig i samme boksen som 80 km. Men jeg tenkte som så at jeg ikke kunne perse på fart i år, så om jeg velger 45 km vil jeg i alle fall perse på hvor langt jeg noen gang har løpt. Målet var å stille til start, kose seg underveis, prate med folk, ta masse bilder og komme til mål innen cut-off tiden på 8 timer.

Jeg satte nesen mot Oslo.

Det dumme med å melde seg på langløp på spontanen er at man ikke har tid til å teste ernæring eller sko. Forrige langdistansesko var blitt for små etter fjorårets fulldistanse ironman; føttene mine har vokst en hel størrelse etter det løpet. De nye skoene var kun brukt på en langturtrening for lenge siden, og da føltes de litt for store rundt ankelen. Jeg dro innom Sport1 og hentet startnummeret mitt, og kjøpte i samme slengen ett par nye sko og innleggsåler. Jeg fikk mange rare blikk; for ei urutinert jente som kjøper nye sko DAGEN FØR langløp. Men når man vet de gamle ikke funker og man kun har 1 uke på å forberede seg har man ikke særlig valg. Men etter litt løping med de nye skoene i gangene på hotellet leverte jeg de tilbake og la de nye sålene i de gamle og litt for store langdistanseskoene. Perfekt!   


 

Lørdag morgen våknet jeg, roligere i magen enn vanlig. Jeg fikk plass til en god frokost, jeg pakket sakene mine og satte nesen mot startstreken i Holmenkollen. Allerede på Jernbanestasjonen møtte jeg noen instagramhelter som jeg fikk holde følge med. Jeg maste i overkant mye om bekledning og valg av sko, men klarte til slutt å havne på løpeantrekk... Og så fikk jeg låne en super sportstape til å tape anklene med for å forebygge gnagsår. Jeg stilte meg til start med de nye vennene mine. Og plutselig var vi i gang.
 


Bilde lånt fra arrangøren
 

Løpet startet med opp, opp, opp. Vi gikk nesten hele veien opp til Tryvannstårnet med litt løping i våt myr. Derfra gikk det nedover lengre enn lenge på grusvei i fin natur. Allerede etter 14 km begynte jeg å kjenne meg litt tung i kroppen. Som vanlig når jeg løper sliter jeg med å få i meg næring underveis. Det ble med 1 gel i timen og litt sportsdrikke. Magen vrengte seg etter noen sjokoladebiter og den kom seg aldri helt igjen etter det. Så begynte jeg å tenke... Jeg skulle jo "bare" kose meg og ta masse bilder. Jeg værket i kroppen og tenkte over om jeg virkelig koste meg der jeg gampet av gårde. Men jo, det gjorde vondt men for en fin natur jeg fikk løpe i. Tenk at jeg har bodd i oslo i ett helt år uten å vite om alle de fine stiene. Jeg sendte melding til mannen om at det gjorde vondt og fikk som svar at det bare var å fortsette. And so I did. Og jeg tok bare to bilder under hele turen; der i blant dette bildet:
 


Jeg må bare le! Noen andre turister tok bilde her og da gjorde jeg det samme
 

I første matstasjon tømte jeg grus fra skoene, spiste litt appelsin, 2 chipsflak og drakk i kopp cola. Ecotrail fokuserer på miljø, så man må ha med egne kopper til drikke. Jeg pratet med de rundt matstasjonen og fikk meg en løpevenn fra Trondheim som jeg holdt følge med hele den 3 km lange grusbakken etter matstasjonen. I den fine skogen etter 20 km stoppet jeg for å bytte såler. De nye sålene presset for mye under fotbuen, og jeg hadde vært klok nok til å ta med meg de gamle sålene. Det gjorde godt. Jeg slo følge med en franskmann noen kilometre før jeg fikk litt mer energi og løp i fra. Herlig terreng hele veien.
 


Bilde lånt fra arrangøren
 

På matstasjonen ved Fossum (?) måtte jeg skikkelig på do, og fikk låne ett toalett. Brukte mange minutter på å stå i kø og da det endelig var min tur kom det ikke en dråpe. Kroppen spilte meg et puss, og jeg tok det som et tegn på at jeg trengte mer væske. Noen appelsinbiter og litt mer Cola og sportsdrikke, jeg var klar for siste etappe. 18 km gjenstod. Var det dette jeg hadde kalt "bare en løpetur" da jeg satt hjemme i stuen?


Like før mål. Vondt men fortsatt med et smil om munnen
 

Strekket langs Lysakerelven var småkupert og utrolig flott. Her likte jeg å løpe. Så kom vi til Lysaker, og da fantaserte jeg litt om å ta banen den siste milen. Jeg visualiserte løpeløypen min hjemme på 1 mil, og så for meg den hver meter jeg la bak meg. Å avslutte med 10 km asfalt etter 35 km terreng var hardt. Det ble "løpe 2-3 lyktestolper, gå 1 lyktestolpe metoden" de siste 10 km. Jeg var helt tom for energi (jeg MÅ lære meg å spise mens jeg løper altså). Oppturen var da vi kom til havet og lukten av salt sjø slo inn over land, og alle de fine andefamiliene langs veien som hadde fått små kyllinger.

Jeg var ubeskrivelig glad for å se mål; i underkant av 2 timer før cut off tiden.
 


Sponset outfit fra Salming
 

Jeg dro meg tilbake til hotellet mitt bak Oslo S. Stive bein, men ingen gnagsår, blåe tånegler eller skader. Fornøyd! Dusjet og gikk ut til nabopuben for å spise hamburger og drikke en kald øl.

Alt i alt;
Ecotrail var en nydelig løp. En perfekt måte å se Oslo på!
Løpere er superhyggelige mennesker!
Skal jeg delta igjen skal jeg forberede meg på langløp i terreng; ooog gå for 80 km!?
Det var vondt, og det ga mestring.
Jeg ELSKER løp
... Og snart har jeg glemt at det var så vondt som det var.

RACE RAPPORT; LØVSTAKKEN OPP med mini

Løvstakken opp;
et motbakkeløp opp til fjellet Løvstakken i Bergen.

Dette må være løpet som passer alle. De har konkurranseklasse, mosjonsklasse med tidtaking og turklasse uten tidtaking. Ved startområdet hadde de ansiktsmaling fra barna og gratis grillmat og vafler til alle deltakerne og det var folk i alle aldre. Mannen hadde jobbhelg, så da var det en perfekt anledning for meg til å ta med minien vår på 2,5 år på sitt første løp. Han har vært med som heiagjeng på utallige løp tidligere, så han vet godt hva ett startnummer på brystet betyr. Endelig var det hans tur til å ha nummer på brystet!


 

Ambisjonene var store; mini skulle gå store deler av turen helt selv. Vi hadde til og med kjøpt nye løper-racer sko for anledningen. Dessverre var han syk med ørebetennelse noen dager før løpet, så da ble det bæremeis allerede fra starten av; med startnummer på brystet, varm lue og pappa som heiagjeng de første svingene. Pappan ropte; "Heia Ola, heia mamma, heia Ola". Gitt om vi var stolte der vi spratt opp bakken (les; der jeg gikk så fort jeg klarte med 20 kg på ryggen).
 


 

Etter 10 minutter var mini sovnet og jeg gikk hele turen opp så fort jeg kunne mens han sov. Herlig utsikt, glade folk, fint vær, høy puls, syre & svette... Akkurat som jeg liker det. For en perfekt tur. På toppen ble vi vekket med rød saft og medalje! Stooor stas. Vi fant oss ly fra vinden slik at vi fikk spist sjokolade og matpakke; i den rekkefølgen. Vi nøyt det fine været, utsikten over hele Bergen by og det å være sammen; ute.
 


 

Etter en liten stund gikk vi nedover igjen; og da virket mini sine super-racersko. Vi løp og hoppet ned de bratte bakkene, og han gikk det meste av veien selv. Så da var medaljen vel fortjent. Konkurranseklassen startet sist, og da fikk vi heiet for full hals på de som kom løpende oppover i supertempo. "heia, heia, heia": ingen heier som den lille gutten vår <3

Løvstakken opp anbefales til alle; og da spesielt småbarnsfamilier!
Meld dere på til neste års løp.

 

christinestrening

christinestrening

32, Bergen

Hei. Jeg heter Christine, er gift og mamma til en gutt på snart 2 år. Jeg er utdannet sosionom, personlig trener og kostholdsveileder og jobber som gründer i egen bedrift med utetrening; www.christinestrening.com. Hos meg finner du effektive bootcamper og babybootcamper ulike steder i Bergens vakre natur; året rundt. Selv lever jeg for trening og friluftsliv, og elsker det meste av aktiviteter som foregår utendørs. Langtur er tingen, og sommeren 2011 syklet jeg Norge på langs helt alene. Etter det har jeg blitt gira på å begi meg ut på enda flere vågale drømmer- og drømmer er det ikke mangel på! Jeg trener mot mitt første ironman 70,3 i Haugesund juli 2015 og fulldistanse ironman (Coastman) i august 2015. Følg meg gjerne på veien. Mer info om meg; hjemmeside- www.christinestrening.com. Du finner meg også på instagram og facebook ved å søke christinestrening. Mail: christinelystrup@gmail.com.

Kategorier

Arkiv

hits