juni 2015

HILS PÅ LYNET

Nå har jeg drømt om sykkel lenge.
... Eller egentlig enda lengre enn lenge.

Planen var å kjøpe ny sykkel til høsten dersom triathlon virkelig gjorde meg hekta. Men så har jeg tenkt mye, og konklusjonen ble; hva er logikken med å kjøpe sykkel etter alle løpene jeg skal være med på i år? Ser du logikken i det? Ikke jeg heller. Til nå har sykkeltreningen vært en skikkelig dørstokkmil. Og den har jeg kjempet med 4 ganger i uken sirka. Grunnen er at jeg har sloss på veien med sykkelen jeg har arvet etter mannen min. Sykkelen til 3000 kr har vært godt brukt av mannen i 5 år, og den er i helt feil størrelse til meg. Jeg sykler mye for tiden, og nå synes jeg det var dags å gjøre en investering på sykkelfronten på en sykkel tilpasset meg.



Jeg falt for sykkelen Trek silque da vi var innom Boa sist.

Jeg har drømt mye om den svarte herligheten med rosa stripe. Men etter samtale med sjefen sjøl falt valget på en Trek Emonda. Jeg var på bike fit i hele 2,5 timer hvor vi målte grader og vinkler på alle tenkelige steder. Da jeg gikk ut med sykkelen under armen var jeg sikker på at gliset mitt ikke kunne blitt bredere, så glad var jeg. Sykkelen er den beste jeg har testet, i tillegg fikk jeg skryt av sykkelteknikken min (hvem misliker vel skryt?). Sykkelen fikk til og med være med inn i leiligheten, og den fikk bo her inne til jomfruturen dagen etter.


Turen gikk fra Sædalen til Os, over Fanafjell og bak Lagunen til Sædalen igjen, og hei hvor det gikk unna! Det ble nye perser over hele linja. Hadde jeg visst hvor mye bedre en bedre sykkel ville føles hadde jeg byttet den gamle ut for lenge siden. Den gamle sykkelen min gikk ca 28- 32 km/t på flatene. Den nye går i 30-38 km/t på flatene (jada, dere som ikke kjenner meg; jeg vet at sykkelen ikke bestemmer farten). Hovedforskjellen ligger nok i at sykkelen er i riktig størrelse, og at jeg sitter helt riktig på sykkelen (skal du kjøpe ny sykkel; sørg for at du får hjelp til skikkelig tilpasning; det er gull verd). Jeg kan sitte på setet (!!!), trå på med det jeg har av krefter i beina og sykkelen er over 2 kg lettere. Det merkes.





Jeg har fått nytt girsystem. Jeg bomgirer fortsatt, men det kommer seg. Tribaren tok jeg av, for den stanger så fælt i lårene når jeg står og sykler. Jeg tror ikke jeg klarer å bli fortrolig nok med den før søndag at det veier opp for at jeg ikke kan reise meg og trø over korte bakketopper. Så tribartilvenning får komme før Coastman.

Nå gleder jeg meg enda mer til ironman på søndag.
Ny våtdrakt har jeg også fått; mer om den i morgen.

 

TESTING AV IRONMAN LØYPEN

Forrige helg var jeg på husmorferie i Haugesund
for å teste deler av halv ironman løypen der

Jeg har blitt litt kjent med ei fantastisk jente i Haugesund triatlon klubb. Vi stod ved siden av hverandre ved starten i mitt aller første triathlon i Auklandshamn i juni i fjor. Godt uti sykkelløypen suste hun forbi meg, og kom med muntre heiarop. Etterpå har vi snakket litt sammen på mail, og nå har vi også møtts ett par ganger. Heldige meg skulle få hjelp til å finne frem i ironman løypen slik at jeg får testet løypene før det braker løs neste helg.



Fredag svømte vi en tur i Skeisvannet.

Løypen var allerede lagt opp. Jeg var skikkelig nervøs; jeg har nemlig litt vannskrekk etter at jeg veldig nesten druknet da jeg var 6 år. Jeg har bare crawlet ute en gang tidligere, men med god hjelp fra Nina gikk det bra. De første takene var nervøse og jeg sleit med pusten, men etter 100 meter klarte jeg å slappe av. Først da oppdagde jeg hvor kaldt det var (13 grader; brrr). Det føltes helt ok på kroppen, for våtdrakten min varmer veldig godt. Jeg har ikke neoprenhette, så der gikk jeg for en vanlig badehette med ullue oppå, og enda en badehette utenpå der igjen. Det funket gull. Men tærene; de holdt på å få kuldesjokk. Derfor var det bare å gasse på, og gi seg da jeg var kommet rundt en gang (ca. 1100 meter).

Veldig ok løype, og det gikk skikkelig fint å svømme ute. Det gikk mye lettere ettersom jeg slapp alle de dumme vendingene som jeg bruker ca 5 sek på hver eneste vending (helt seriøst). Jeg har funnet meg en ny favoritt!



Påfyll etter trening på kafè sammen med lillesøs

Lørdagen var det dags for sykkeltraseen.

Jeg ble skikkelig positivt overrasket over sykkeltraseen. Den begynner med et ganske flatt parti, så kom en haug med nedoverbakker og ett par korte oppoverbakker. Fra Auklandshamn og tilbake til hovedveien igjen var det småkupert, men ingen store bakker. Vi syklet rolig, og skravlet store deler av veien, men kom likevel rundt den lengste delen (65 km) med over 25 km/t i snitt.



Søndagen tok jeg turen igjen; den gang med min far i rolig tempo igjen. Herlig!

Jeg er hekta på sykling i Haugesund. Det er mye mindre trafikk der, hyggeligere bilister og veldig mye flatere enn her i Bergen. Jeg har ferie fra og med i dag, og lurer på å dra ned for å ta den siste rolige treningsuken der nede.

Tenk; om en uke så gjelder det.
Da er dagen jeg har drømt om i mange, mange år
og som jeg har trent målrettet mot i et helt år her.

Det er til å dø av... Nervene er på tyttebærtur allerede.

BERGEN- VOSS

Mannen min har syklet Bergen- Voss hvert år siden 2010.
Hvert år har jeg fulgt han til startstreken
... og hvert år skulle jeg ønske jeg stilte sammen med han.



Bergen- Voss 2011

I år har jeg syklet en god del, og da jeg hadde så mye å gå på under Skjærgårdsrittet for to helger siden fristet det å delta på flere sykkelritt. Den aller beste treningen er å stille på løp, for da presser man seg mer enn vanlig. Dessuten får man løpserfaring og en pekepinn på hvordan man ligger an formmessig i forhold til andre løp. Sykkeletappen på fullironman er 180 km, og Bergen- Voss var i år 163 km og 2100 høydemeter. Jeg lekte med tanken på å sykle Bergen- Voss i år for å ta løpet som en del av treningen mot ironman, men det satt litt inne å melde seg på da jeg så at Yr.no meldte 14 mm nedbør og mye vind. Og så er det jo skummelt å sykle sammen med andre, i lag. Men jeg fant en billig billett på finn.no 3 dager før løpet, jeg la inn bestilling på fint vær, og når man først er påmeldt noe lar man jo ikke la være å stille, uansett...



Jeg skulle sykle sammen med mannen min, svigerfar og sykkelgjengen deres. De hadde planer om å sykle mellom 5.30 og 6 timer, og min plan var å følge med de hele veien, og komme i mål under 6 timer.

Vi startet veldig rolig ut av Bergen, og det gikk veldig bra. Men jeg kjente fort at jeg var ganske tung i kroppen. Jeg hang på helt fint inn til Gullfjellet. Opp bakken falt jeg litt bak de fremmerste i feltet, men vi tok de igjen i nedoverbakkene fra Gullfjellet. Etter 3 mil begynte jeg å få skikkelig gnagsår midt mellom beina (rødme), og jeg klarte ikke lengre å sitte nedpå setet. Men å slippe feltet var uaktuelt. Jeg beit tenna sammen, og syklet videre uten å sitte. Rett før oppoverbakkene til Kvamskogen 3 mil senere var lårene mine fulle av syre, og jeg kunne ikke lengre holde hemmelig at jeg hadde gnagsår og hadde problemer med å henge på av den grunn. Mannen min insisterte på at vi skulle stoppe for å justere setet, and so we did. Straks ble verden litt bedre, og vi hentet fint inn resten av feltet vårt på pit- stoppet i Norheimsund. (de stopper tiden på toppen av bakkene før siste nedkjøring i Nordheimsund, og starter tiden igjen rett etter senter av Nordheimsund).


I Nordheimsund ble det et dostopp, litt påfyll av mat og drikke, og så syklet vi videre sammen med gjengen.

Jeg kjente mindre til gnagsåret, og jeg hadde bestemt meg for at det var uaktuelt å slippe feltet igjen. Jeg hang fint på hele veien¨, og så hørte vi et stort smell. En av lagkapteinene pungterte. Vi syklet videre, men feltet var ikke like strukturert etter det. Mannen min og jeg syklet fra, og lå alene helt til en mil før de bratte, svingete veiene før Skjervet. Vi kom oss fint opp bakken, og fra toppen og inn til Voss satt mannen min inn alle krefter. Jeg og svigerfar hang på, og vi syklet på alt vi hadde de siste 15 km til mål. Snittfarten ble 41 km/t (!!!) helt fra toppen av Skjervet og inn til Voss. Det føltes rått som en siste spurt.



Hm, hvem syklet først, tro? Grus i hele ansiktet; slik er det å henge på hjul i regnvær

Vi kom i mål på 6 timer og 3 minutter.

Jeg ble straks litt skuffet over at vi ikke nådde målet vårt på under 6 timer. Men så oppdagde jeg at jeg var 12. beste kvinne i min klasse, og da ble jeg litt glad likevel. I tillegg var ikke forholdene optimale med verkende gnagsår, masse veiarbeid, regn og felt i oppløsning. Men uansett så har jeg fullført mitt første Bergen- Voss, og det har jeg ikke lov til å være misfornøyd med...


Jeg vil sykle mer, jeg vil bli bedre
Og jeg har så lyst på en ny sykkel som passer meg at jeg nesten dør

 

christinestrening

christinestrening

31, Bergen

Hei du :-) Så hyggelig at du besøker bloggen min. Jeg heter Christine og jeg har rukket å bli 31 år gammel. Jeg er gift og mamma til verdens beste gutt på 1,5 år. Jeg er gründer og har eget enkeltmannsforetak; www.christinestrening.com. Jeg er utdannet sosionom, personlig trener og kostholdsveileder og jobber hovedsakelig med personlig trening utendørs i små grupper, bootcamp og babybootcamp ulike steder i Bergens vakre natur; året rundt. Selv lever jeg for trening og friluftsliv, og elsker det meste av aktiviteter som foregår utendørs. Langtur er tingen, og sommeren 2011 syklet jeg Norge på langs helt alene. Etter det har jeg blitt gira på å begi meg ut på enda flere vågale drømmer- og drømmer er det ikke mangel på! Jeg trener mot mitt første ironman 70,3 i Haugesund juli 2015. Følg meg gjerne på veien. Mer info om meg; hjemmeside- www.christinestrening.com. Du finner meg også på instagram og facebook ved å søke christinestrening. Mail: christinelystrup@gmail.com.

Kategorier

Arkiv

hits