september 2015

RACE RAPPORT; COLOR MED RAD

For noen måneder siden fikk jeg telefon fra minstesøs
"Hei, blir du med på Color me rad, fargeløpet i Bergen i september?"

Så klart blir jeg det



Jeg hadde vært syk og skikkelig forkjølet i 1,5 uke før løpet.

Jeg var ikke helt frisk løpsdagen heller, og det føles fortsatt som om jeg pustet gjennom et sugerør ved anstrengelse. Heldigvis hadde vi avtalt at vi bare skulle jogge i rolig tempo, og være til stede for å få med oss stemningen. Vi våknet til skikkelig gufsent vær; 9 grader og regn. Brrr! Det var bare å få løps t-skjortene våre, så kjørte vi til Åsane og tok shuttlebuss videre til Breistein travpark.



Vi var tidlig ute, men det var allerede mange folk og full fest på travbanen.

Det føltes som om jeg hadde havnet midt oppi et skikkelig rave-party eller noe i den dur, og jeg følte meg plutselig litt gammel der jeg stod og prøvde å unngå å få farger på den fine jakken min mens jeg prøvde å speide etter dusjer til etter løpet. Jeg fant ut at det bare var en dusj i området, samtidig som jeg tenkte at nå måtte jeg bare slutte å pingle og være med på moroa. Vi fikk lagt fra oss veskene og den fine jakka mi i bag-droppen, og jeg mente bestemt at vi ikke kunne starte løpet med hvite t-skjorter. Vi stilte oss midt mellom alle galningene som danset foran senen og kastet farger opp i luften. Jeg ble Orange, rosa, gul og blå fra topp til tå, og jeg følte meg klar til å gå til start.



Klar, ferdig løp (Kremt, lunt).

Jeg tok lillesøs i armen, startet luntingen mens jeg lo med munnen på vidt gap. Psssssf sa det, og plutselig var alt rosa, og munnen min var fylt opp med rosa mel. Jeg hostet og harket og prøvde å spytte ut all malingen (som for øvrig skulle bestå av maismel uten farlige kjemikalier); nyttesløst! Opp med t-skjorten for å grave ut malingen. Jeg løp like bak lillesøs og ble overrasket over den fine løypen de hadde laget til. Alt foregikk på myk grus, løypen snodde seg langs fine stier rundt travparken og inne på travbanen. Vi slapp å løpe runder, og jeg koste meg der jeg kikket på alle deltakerne. Her var det folk i alle aldre, og utrolig mange festlige bekledninger.

For hver kilometer sirka stor det folk og kastet farge på oss fra digre bøtter. Jeg passet på å ta et dypt drag, ta på solbrillene og holde pusten forbi alle de 6 frivillige som kastet farge på oss i hver fargestasjon. Jeg klarte likevel å få munnen fyll opp med maling en gang til. Blæh! Perfekt medisin for en forkjølet astmatiker.



Mål kom fortere enn antatt; bare etter 4,5 km. Lillesøs er en racer på sluttspurter, og da jeg sa "se, der er mål" galloperte hun av gårde uten at jeg skjønte bæret. Jeg hang meg på og vips var vi ferdige. Så var det vår tur til å åpne fargeposene og hoppe rundt som noen galninger før jeg oppdagde at jeg var iiiskald og at hosten bare ble verre. Jeg forlot lillesøs, hentet bagasjen og fikk akkurat okkupert den ene dusjen. Digg!

Etter løpet var vi heldige som fikk plass på første buss fra travbanen.
Det var LANG kø, og jeg tipper en del måtte stå lenge.

 

RACE RAPPORT; SALOMON RACE TOUR

For en stund siden var jeg med på mitt første terrengløp
Salomon race tour; rett over 9 km på Bergens tak

 Jeg bare står her stiv som en pinne og smiler, jeg.

Jeg har lenge drømt om å løpe mer i terreng.

Jeg tror vi er født til å løpe, men vi er IKKE født til å løpe på asfalt. Jeg har likevel løpt min dose mil på asfalt opp gjennom årene, og jeg har skylt på at man må bestige høye fjell for å komme til terreng i Bergen, og DET er langt fra tidseffektivt. Likevel; å bli rimelig god på terrengløping har stått på planen min en stund, og hva var vel bedre enn å pangstarte treningsmålet mitt med et terrengløp en onsdags ettermiddag?

Jeg gjorde meg klar til å løpe og jeg visualiserte turen. Ruten gikk fra Montana, rett opp til Natlandsfjellet på en sti jeg aldri har testet før. Vi skulle løpe videre nedenfor Nubbevannet, over til Gløvrevannet, opp til turnerhytten på vidden og strake veien ned igjen til Montana. 9,1 km og 513 høydemetre. Jeg så for meg at jeg skulle sprette av gårde som en gaselle mens jeg nøyt Bergensfjellene i vakker utsikt.



Jeg fikk til og med tid til bildestopp!

Jeg stilte til start i nydelig solskinn, 3 dager etter Os triathlon.

Mitt 5 . løp (inkludert fulldistanse ironman og et skogsmaraton) på 5 uker (galskap; JA). Kroppen føltes tung og jeg var sliten før start. Jeg bestemte meg for å bare ta det som en testtur for å se om dette kunne være noe for meg. Planen var å gå i alle bakkene og løpe der det var noen lunde flatt. Jeg pratet med kjente på startstreken og da startskuddet gikk satte jeg ut i rask gange. Jeg gikk helt opp til Natlandsfjell, så jogget jeg over fine stier i en lett motbakke. Ikke lenge etter oppdaget jeg at jeg allerede hadde gått feil. Jeg måtte snu, løpe tilbake for å oppdage at jeg hadde løpt for langt tilbake for å snu en gang til og fortsette i riktig løype. Jeg løp i sølevann, i myr, på steiner... Og så trynte jeg kraftig med rompa på en vond stein. AUCH; det kjentes! Jeg har en vond bekkenlåsning som ikke vil forsvinne, og jeg sendte noen tanker til kiropraktoren min som nylig hadde bedt meg om å være forsiktig med kroppen min... Jeg nådde Gløvrevatnet der jeg går hyppige turer fra Sædalen og fortsatte med rask gange i den bratte, lange oppoverbakken mot turnerhytten. Dagens andre, og siste flate strekning. Ellers var det opp- opp- opp og ned- ned- ned. Noen gaselleløping ble det ikke, men jeg tok i samtidig som jeg klarte å nyte utsikten.


Her løper jeg med super utsikt. Foto fra arrangøren

Innen jeg passerte Turnerhytten var det lagt nye treningsmål; jeg skal bli flink til å løpe i Bergensfjellene! Jeg skal bli kvitt marsipanlaget på kroppen min og bli en spretten fjellgeit som klarer å løpe opp alle de vakre fjellstiene. Terrengløp ER noe for meg; jeg bare løp og tenkte fine tanker... Og oppdaget at jeg nok en gang hadde klart å løpe meg ut av de merkede stiene. Lav kveldssol blendet for de norske flaggene som ble brukt til løypemerking. Men, men. Det var en fin dag, jeg kost meg i fjellene, enda en ekstra avstikker i fjellet måtte gå greit. Jeg begynte nedoverstigningen og kom til verdens fineste, lille vann; nok et sted jeg ikke har besøkt før. Her skal jeg jammen meg ta med mann og barn og telte!


Foto: Vegard Breie. Tenk at jeg har fått ta del i dette da! Eventyrutsikt

Ved steinrøysen til Ulriken stod mann og barn og heiet. Jeg blir like glad for å se de i løypen; hver gang. Vi pratet en liten stund før jeg la inn en liten sluttjogg i de bratte nedoverbakkene...

Jeg kom vel i mål, med nye treningsmål og drømmer...
Terrengløping er topp!

Prøv det

RACE RAPPORT; OS TRIATHLON

I dag var det Os triathlon som stod for tur.
Enda ett sprint triathlon med 750 m svøm, 20 km sykkel og 5 km løp


Bilde fra Haugesund triathlon forrige helg. Sponset trishorts + nummerbelte fra 2XU

Denne gangen skulle jeg få gleden av å ha mannen min med. Han er en super syklist, og jeg har hele tiden tenkt at han egner seg skikkelig for triathlon. Dessuten liker jeg tanken på å være en ekte triathlonfamilie. Neste år er mini på 2 år gammel nok til å være med, og da håper jeg vi kan stille til start alle tre

Jeg hadde superkoselig besøk av ei god venninne hele helgen, så jeg tenkte heller lite på løpet som ventet på søndagen. Det gjenspeilte seg i pakkingen; jeg prøvde å finne frem alt jeg trengte i mørket på soverommet vårt mens mini lå og sov. Jeg kjørte til og med fra svømmebrillene mine. Heldigvis nevnte mannen svømmebriller i bilen slik at vi fikk snudd før vi kom altfor langt av gårde. Mini var med, og vi var heldige som fikk ordnet med barnevakt også. Fotograf fikk vi ikke med oss; derfor er det tynt med bilder her. Kanskje det kommer noen etter hvert?


Bilde fra arrangøren

Jeg var ikke like fokusert før start som jeg pleier å være.

Jeg sullet rundt og lette både etter mann og barn før start. Barn og barnevakt fant jeg aldri, men mannen fant jeg ved vannkanten. I år var starten delt opp i puljer; pulje 1 som skulle komme i mål under 1:25 og pulje 2 som hadde over 1:25 som mål. Jeg og mannen var i pulje 2. Jeg stilte meg helt fremst denne gang, kjente på vannet som holdt 15 grader og kysset mannen lykke til. Så kom starten, og jeg la meg i "Christine tempo". Denne gangen slapp jeg helt unna svømmekaoset, og jeg fant flyten. Jeg svømte rolig fra hovedfeltet i gruppen min, og tok igjen en del fra pulje 1. Da jeg kom til land småjogget jeg inn i skiftesonen og så at klokken viste 945 meter svøm; hele 200 meter lengre enn svømmedelen skal være. Jeg mistenker at klokken må ha målt feil, men jeg vet ikke. 

Jeg hørte speakeren si at jeg tikket inn på 16.31




Bilder fra arrangøren

I skiftesonen somlet jeg som vanlig. Av med våtdrakt, svømmehette og briller. På med ullsokker, sykkelsko, nummerbelte og hjelm. Ta sykkel av sykkelstativet og løpe ut av skiftesonen. Tiden ble 2:23

Denne gangen knotet jeg med pulsklokken av alle ting. Jeg var for ivrig med trykkingen, og plutselig var jeg på løpefunsjonen. Jeg trykket på stopp, og for å komme til ny sykkelprogram måtte jeg trykke meg gjennom oppsummeringene fra svømminen. Jeg fikk det til til slutt, men her styrte jeg for mye før jeg kom i gang med sykkeletappen. Så var det bare å sykle på. Os triathlon er non-drafting; altså man får ikke ligge på hjul og må ha minst 10 meter til syklisten foran seg. Jeg er så redd for å ligge for tett, og jeg pingler med å sykle forbi... Men etter hvert kom jeg inn i god driv. En stund etter snupunktet møtte jeg mannen min. Jeg ble så glad da jeg så at han var i god form, og jeg ropte JAAAA! Han kikket opp, smilte og ropte HEIA tilbake. Så ble målet å holde han bak meg resten av sykkeletappen. Jeg trødde på, og ble så glad da jeg kom til første bakketopp, det ventet hvile ned den lange bakken. Like etter tok jeg igjen en bil som kjørte i sneglefart. Jeg og en haug andre syklister ble hengende bak ned hele den fine bakken, over broen og bakken etter. Jeg ble så irritert; her tapte jeg masse tid. Videre mistet jeg litt futten mentalt, men syklet jevnt og kom inn i skiftesonen etter 20 kilometer og 42 minutter; like foran mannen min.


På vei inn i skiftesonen. Bilde fra arrangøren

Så var det å henge opp sykkel, slenge av hjelm og sykkelsko, på med løpesko. Jeg ropte på mannen min og jogget rolig ut av skiftesonen etter 1:38. Jeg håpte han skulle komme på siden av meg, men han lot vente på seg til vi kom ut på asfalten. Så løp vi side om side før han fant frem superJon. Han dro sakte men sikkert fra meg. Søren klype altså. Jeg var redd for å gå på en smell og turde ikke øke farten sammen med han. Men jeg så mannen løpe like foran meg, jeg syntes han så utrolig kjekk ut, og jeg ble forelska på ny. Veien til snupunktet er en laaaang slette i slak oppoverbakke. Jeg snudde like etter mannen min, for så å se han øke tempo. Jeg burde ha bitt tenna sammen og lagt meg bak han, men jeg trippet videre uten å få opp farten. Bare 500 meter fra mål gikk jeg litt også (!!!). Jeg møtte siste mann som så vidt var begynt på løpingen. Hun ropte "ikke gå nå, du er jo i mål jo". Jeg takket, heiet på henne og fikk opp farten igjen. Jeg la inn en sluttspurt og kom i mål etter 28 minutter løping.

Totalt brukte jeg 1:30:58.
NY PERS
2 minutter bak mannen min.
Hele 18 minutter raskere enn i fjor.

... Og 1 minutt raskere enn i Haugesund forrige helg. Men Os er mer kupert på sykkeldelen og det er ikke lov å ligge på hjul. I Haugesund ga jeg alt, og jeg visste med meg selv at jeg ikke kunne gitt så veldig mye mer da jeg kom i mål (kanskje litt på sykkel men da hadde det gått ut over løpingen). I dag ble jeg litt skuffa. Jeg hadde en god del mer å gå på, og jeg var bare 58 sekunder fra å komme i mål under 1:30. Det hadde vært ok om jeg hadde gitt mitt beste, men i dag holdt jeg igjen på syklingen og siste del av løpingen. Meeen slik kommer med erfaring. Dette er bare mitt 4. sprint og 6. triathlon løp totalt, og jeg har heller ikke trent på sprintetapper. Sånn sett skal jeg prøve å være fornøyd likevel. #alltidselvkritisk #kanjegikkebareværefornøyd?

Tusen takk for ett supert arrangement.
Det var til og med linet opp bokser til utstyr i skiftesonen. Helt supert!

Kvelden ble avsluttet med dugnadsarbeid. Deilig å få gjort plikten som BTC medlem; og det var jo null stress. Heia dugnad!

christinestrening

christinestrening

31, Bergen

Hei. Jeg heter Christine, er gift og mamma til en gutt på snart 2 år. Jeg er utdannet sosionom, personlig trener og kostholdsveileder og jobber som gründer i egen bedrift med utetrening; www.christinestrening.com. Hos meg finner du effektive bootcamper og babybootcamper ulike steder i Bergens vakre natur; året rundt. Selv lever jeg for trening og friluftsliv, og elsker det meste av aktiviteter som foregår utendørs. Langtur er tingen, og sommeren 2011 syklet jeg Norge på langs helt alene. Etter det har jeg blitt gira på å begi meg ut på enda flere vågale drømmer- og drømmer er det ikke mangel på! Jeg trener mot mitt første ironman 70,3 i Haugesund juli 2015 og fulldistanse ironman (Coastman) i august 2015. Følg meg gjerne på veien. Mer info om meg; hjemmeside- www.christinestrening.com. Du finner meg også på instagram og facebook ved å søke christinestrening. Mail: christinelystrup@gmail.com.

Kategorier

Arkiv

hits